En oppkjøring til Ironman takles på forskjellige måter - her er noen av mine følelser
I 1,5 år har jeg forberedt meg til det som for meg fremstår som en stor utfordring med positivt fortegn
Jeg lyver ikke, dersom jeg sier at under hver eneste treningsøkt, uansett svømming, sykling eller løping, så har jeg visualisert målgang på brygga i Haugesund.
Det har kostet,og det koster. Jeg tenker ikke i kroner og øre, men omfanget av følelser som er satt i sving.
Det er vanskelig å beskrive perioden jeg nå er inne i. Føles som et vakuum. Har aldri i hele mitt liv vært så fokusert på en oppgave som jeg opplever å være nå. Og har vært de siste 8 ukene.....
Da jeg fikk oversendt oppkjøringsprogrammet fra TRIcoachen, ble jeg bedt om å informere omgivelsene..og legge planen uke for uke. Smilte litt da jeg så dette - men jammen hadde hun rett
Fra å være veldig sosial i helgene, gikk jeg til å HÅPE på at ingen skulle invitere til sammenkomster....om det høres dumt og rart ut? ja, klart det! men! for meg har det vært nødvendig med et program som viser mengde/kvalitet/omfang på veien til Ironman for best mulig opplevelse og resultat.
Jeg har aldri gjort dette tidligere, og hadde og har..et behov for guiding frem mot mitt mål. Det betyr tidlig i seng, opp tidlig i helger for gjennomføring av de lengste øktene, og tilrettelegge for at man også har et normalt familieliv resten av døgnet. Rett etter jobb, er det bare til å finne programmet, for å kjøre på med en av disiplinene. Og ja, programmet innehar hviledager også:)
Jeg har vært på treningstreff med venninner som også skal delta i samme konkurranse, vi har fulgt hverandre over en lengre periode nå, delt oppturer og nedturer. Vi har grått, og vi har ledd. Jeg har for første gang reist utenlands på treningsleir, og jeg har hatt mange mange mange timer alene i skogen løpende eller på en sykkel. Den siste tiden har jeg svømt alene på Sognsvann i Oslo - frem og tilbake, prøvd å bli trygg i vannet. Takk og lov for at sommeren har startet med et slikt fantastisk treningsvær - tenk...behagelig temperatur i vannet tidlig i juni! Hurra!:)
Jeg hadde aldri skiftet hjul eller slange på min sykkel, men jammen ble dette lært også. Alt i alt er mye lært og erfart det siste halvannet året.
Det har vært og ER fremdeles tøft...til tider føler jeg at jeg er i grenseland hva kapasitet gjelder.
Det er også viktig å nevne at jeg har hatt en utrolig reise - ja jeg vil kalle det en reise. Jeg har opplevd så mye BRA! Og det er fascinerende å se hvor langt man kan pushe seg selv. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: jeg DIGGER dette triathlonmiljøet, stor variasjon, og konkurransene man kan delta i, spenner fra de helt korte til de LANGE distansene. Alle heier på hverandre, og deler råd og tips.
Tanker
- Jeg har følt meg som en stor egoist
- Jeg har hatt mye dårlig samvittighet (når jeg f.eks ikke fikk sett alle håndballkampene, tennisturneringene, delta i all kjøring til/fra med mine barn)
- Jeg har vært dritt lei til tider - jeg har ikke problemer med å dra på trening, men det har ikke alltid vært slik at jeg har hatt lyst til å trene akkurat det programmet har anbefalt meg..
- Jeg har flere enn en gang opplevd å måtte forsvare hvorfor jeg "gidder" å drive med dette/ hvorfor jeg vil trene "SÅ mye"..
- Jeg tenker ofte på hvor heldig jeg er som har mulighet til å drive med dette
- Jeg er spent på om jeg kommer til å klare å stå opp 0500 6.juli for å preppe kroppen med mat og MENTAL energi
- Jeg er spent på om jeg punkterer......huff!
- Blir jeg svømt ned??
- Klarer jeg å fullføre innenfor CutOff-tiden??
- Har alle mine forberedelser vært BRA nok?
- Har de lengste rolige turene mine vært rolige nok?
- Har de harde vært tøffe nok?
- Klarer jeg å gjennomføre med en god følelse??
Jeg har i det siste hatt drømmer om at vannet er så iskaldt at jeg ikke klarer å svømme, at jeg glemmer klærne jeg skal ha i skifteposene, at alt bare blir kaos.....
Berg & dalbane akkurat nå? YES - men jeg er ved grunnleggende godt mot, for jeg har gjort så godt jeg kan.
Jadda, denne jenta GRU-GLEDER seg til Ironman 70,3 i Haugesund....det er ikke lenge igjen nå! :)
..sa Janne, som i skrivende stund ligger hjemme på sofaen med piggtråd i halsen og tett i pappen.....fantastisk bra timing vettu!....