Ironman 70,3 Haugesund - en dag der følelsene gikk fra det ene ytterpunktet til det andre.
Dette er min historie:
Vanligvis sliter jeg sjeldent med skrivesperre, men i dag sliter jeg. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å formidle denne dagen videre. Formidle det som fremdeles ER av følelser, hvordan alt VAR, gi deg innsyn i følelser, tanker og konkrete hendelser.
Jeg prøver.
Dagen før
På plass i Haugesund. Drasset rundt på en kropp, som de siste ukene har oppført seg som en zombie.
Registrerte meg. Mottok alle poser (utstyr til syklingen, til løpingen og en til varme klær i for og etterkant av konkurransen), ruslet rundt på expoen, hilste på venner og kjente.
Møtte resten av gjengen som har hatt Kristin (TRIcoachen) til en liten "PEP-TALK"
Jo mer Kristin snakket, jo mer gikk det opp for meg at NÅ er tiden inne, det er NÅ jeg skulle vise hva jeg hadde trent for i over 1,5 år. Nå var det bare få timer igjen til mitt store mål skulle gjennomføres! Tårene rant....."Hva er din største bekymring da Janne?" spurte hun. "...."At jeg skal få panikk i vannet, ikke takle kaoset rundt meg og bli svømt over, sparket til, slått og miste svømmebrillene...!".....fikk råd og tips, og tørket bort tårene.
Deretter rett bort til obligatorisk "Pre-race" for alle utøverne. Vi ble samlet i en stor kinosal, og de startet med å vise filmen som ble laget fra fjorårets konkurranse. Jeg gråt en skvett igjen. For en kropp...full av nerver, spenning og adrenalin...huff! :)
Kort fortalt dro vi deretter bort til hotellet for å klargjøre alle poser, sykkel og alt som skulle brukes dagen etter.
Inn i skiftesonen med alt - skiftesonen var STOR - og det var en veldig merkelig følelse og dra tilbake igjen..uten alt utstyret
Posene ble hengene på ulike stativ til dagen etter, og det samme med syklene.
RACE DAY - Oh my God!
Alarmen gikk 05:30 - og jeg hadde kanskje fått 4 timer søvn denne natten. Jeg TVANG frem positive tanker og følelser.
"Jadda Janne, du er klar!"
Kom inn i frokostsalen, satte med ned sammen med de andre fra Fredrikstad Triathlonklubb. Jeg har i utgangspunktet ALLTID problemer med å få i meg mat tidlig om morgenen...(jeg har til og med øvd på dette i hele år..!), men nå...ja nå var det tungt! jeg visste at jeg MÅTTE ha i meg x antall kalorier, og jeg fikk presset ned litt havregrøt med banan, og en brødskive med syltetøy, samt litt juice og kaffe. Prøvde litt havregrøt til, men da brakk jeg meg. Ok. Nok er nok.
Dro tilbake til rommet, hentet resten av utstyret og kom oss til bussen som skulle frakte alle utøverne til skiftesonen og startområdet.
Vel fremme var klokken nå 7 på morgenen, og magen hadde virkelig jubalubaparty!.....stemningen var spent i området, og de fleste drev enten med lett oppvarming i sin egen lille boble, sjekket sykkelen en siste gang, og toalettbesøk.
Toalettbesøk ja.....jeg tok meg tid til å stå i denne køen hele 2 ganger!....og ikke nok med det, jeg klarte å bruke lang tid på å dra på meg våtdrakta...plutselig ser jeg at det begynner å bli folketomt i skiftesonen....dvs det er nesten bare gutter igjen, og de står linet opp i en kø med posen som skulle leveres til en bil litt lenger oppe (disse skulle kjøres til målområdet igjen).
Jentene skulle starte 08.05, og start for guttene var 08:15 og 08:20
Jeg hørte speakeren : "Let us play the National Song - we`re 5 minutes to go!"
Oh shit! ...da gikk det opp for meg! For første gang i mitt liv, var jeg i ferd med å komme for sent. FOR SENT! ......jeg la på sprang, løp forbi guttene som sto i kø for innlevering av sine poser..."unnskyld....unnskyld...UNNSKYLD - jeg må frem!"......
Snakk om oppvarming! ....jeg hoppet over gjerdet og inn i gruppen der hvor jeg skulle stå. Sammen med jentene. Phu! det var nære på! 2 min til start......!
Vi sto alle samlet i vannet - og var klare til å løpe ut så snart de blåste i hornet....
Stemningen var til å ta og føle på. Speakeren var fantastisk. Han motiverte oss, og han kommuniserte med alle på tribunen og de som sto og skulle være supportere og heiagjeng. Høy musikk, han spurte om jentene var klare, og vi ropte JAAAAAAAA tilbake. På med musikk igjen, og vi fikk klappet og hoppet litt i vannet :) Yes!
Hornet blåste, og vi var i gang!
Jeg hadde EN oppgave i starten, og det var å bevare roen, finne min plass, puste normalt......vi skulle svømme langt, og jeg VILLE ha en god følelse. En god følelse fikk jeg. Kom fint i gang, konsentrerte meg om et jevnt tempo, kom etter hvert bak to brystsvømmere og det var vanskelig å komme forbi. Litt navigering hit og dit, konsentrere meg om pusting og ikke febrilsk kamp i vannet.....etter hvert kom jeg liksom inn i en god rytme, og navigerte nok en del feil, men jeg hadde den GODE følelsen..så da fikk det bare ta litt lenger tid. Jeg var fullstendig klar over at guttene snart kom som et tog bak oss jentene, og langt der borte hørte jeg "Good Luck, boys!"...da var de i gang også....jeg svømte og svømte....og for hver person som dro innpå meg, la jeg meg litt på skrått og lot de passere, jeg var LIVREDD for å bli svømt over, og få enten en arm eller fot i ansiktet....
SVUSJ - toget med guttene kom. Og de kom ja! en etter en....forbi som racerbåter! "Ikke stress, Janne! la de bare svømme forbi, slapp av!!"...jobbet hardt med egne tanker....
Etter langt om lenge, var jeg på oppløpssiden...der fremme så jeg tribunen med alle menneskene, hørte musikken, hørte speakeren motivere, "COME ON!"......herlighet...jeg svømte og svømte og kjente at YES! jeg er snart fremme!......herregud så lykkelig jeg var! Nå var jeg virkelig MIDT I IRONMANKONKURRANSEN.......! Ferdig med 1,9 km svøm (2 km for min del...ref navigering....jadda!)
Noen få svømmetak til, og jeg krabbet opp og fikk løpt videre opp langgangen som var satt ut til oss.
Videre bar det avgårde til skiftesonen...vi løp ned til hver vår pose med alt av utstyr til sykkeletappen - og klokka gikk...........inn i teltet for skifting, det var kaldt, og jeg måtte kle på meg vest, løse ermer mm. Tok tid til inntak av litt næring, og deretter UT på sykkeltur.
Klar for 9 mil på Haugalandet....
For å være ærlig, husker jeg her og nå ikke de første kilometerne.......jeg tror jeg var i en slags lykkerus...rett og slett HØY på energi! Jeg tråkket i alle fall på - syklet og følte at jeg hadde grei fremdrift. Fikk i meg næring, syklet litt til, en etter en av mine klubbkamerater syklet forbi med gode oppmuntrende ord. Kjente tidlig at jeg var litt for kald - og var livredd for å stivne, holdt derfor en jevn terskelfart. Løypa var veldig fin, det var ikke store bakker, men jeg mistet fart i hver eneste en av dem.
Syklet forbi mange som hadde satt seg godt til rette i veikanten for å heie, de hadde med seg musikk, lagde bølgen og ropte oss videre i løypa. Herlig stemning. Noen hadde plassert en utstoppet rev, et stort troll og andre rariteter langs veiene. Jeg smilte ofte på denne turen.
Men så! Etter 5,8 mil møtte jeg veggen. Du verden så tungt jeg synes det ble. Falt ned i en bølgedal og alle mulige negative tanker dukket opp.
Jeg hadde fått i meg lefser, kokosmasse og energigele....Usj.....følte at munnen vokste....og at tennene skulle falle ut!
Der syklet jeg altså..med fokus på tannhygiene og neste tannlegeregning!..hallo! "Janne! HVOR I ALL VERDEN er du mentalt nå? Skjerpings! Sykle, her og nå - fokus! drikk vann, skyll munnen og tråkk på videre!"
Og det var bare til å tråkke videre - ignorere smerter i korsryggen, ignorere at jeg ikke hadde følelser i føttene til tross for at jeg hadde passet på å dra på meg sykkelstrømper i ull!....
Videre i løypa kom vi til den berømte ferista...asfalten både før og etter denne var ELENDIG, og flere punkterte her.
Hadde fått tips om å dra på med fart over denne rista, og det gjorde jeg. Livredd for at noe skulle skje. ba til høyere makter om at jeg IKKE måtte punktere. Det gikk fint. Litt mer sukker, og kroppen responderte igjen. Nå var vi inne i sentrum av Haugesund, og der ble vi møtt med heiagjenger som fikk oss langt opp i skyene og ny energi. Herlig! 7 mil unnagjort, og deretter ut av sentrum igjen for siste sløyfe . Det gikk veldig fint - feltet hadde også for lengst løst seg opp, så jeg syklet ikke lenger i "flokk"...under syklingen måtte vi til enhver tid sørge for 12m avstand til vedkommende foran. Dersom du ble tatt av dommer for å ikke opprettholde dette, ble det sekunder i straffeboksen. Drafting i triathlon er ikke lov.
Nye kilometere ble tilbakelagt og snart inn i sentrum av Haugesund igjen - jeg var ved godt mot, og var OVERLYKKELIG for at jeg snart skulle sette fra meg sykkelen og få på løpesko og komme inn i siste del av konkurransen.
Skiftesonen åpenbarte seg, og jeg fikk plassert sykkelen på stativet. Herregud så rart det var å PRØVE å løpe til posen for å skifte sko og dra av meg vest og løse ermer. Beina ville nesten ikke lystre.
Tok meg tid i teltet, nytt næringsinntak, og samlet meg litt før det bar ut på aller siste del
Halvmaraton med løpeskoene på
Løp og løp....ja hva skal man kalle det? Etter 100 m kjentes det ut som at jeg hadde gress eller noe inni skoen....jeg stoppet, sjekket, men ingenting.....løp videre, og samme følelse..hva i all verden har jeg under foten..? jeg fikk meg ikke til å stoppe, men regnet med at jeg hadde gress I sokken...."glem det, bare løp, Janne!" Her var det å jobbe mentalt igjen..det skulle forresten vise seg at jeg hadde kuttet meg på tærne da jeg løp opp fra svømminga - men nok om det....rar følelse var det uansett!
De første 4 km gikk greit nok - men så kom den berømte veggen igjen, og jeg innså at jeg hadde fått i meg altfor lite næring underveis på sykkelen. Det SISTE jeg hadde lyst på nå, var noe søtt!......energidrikke og barer fristet liksom ikke....på flere av drikkestasjonene ble det servert salt kjeks, og DET var GULL! Salt!! Jaaaa! Takk! det var bare det, at det å knaske i seg kjeks med relativt høy puls, det gikk ikke så veldig bra - så inntaket ble lite.
Løpingen foregikk i sentrum av Haugesund, og fire ganger skulle vi passere indre kai. Det å passere her er umulig å beskrive.
Tenk deg 20.000 mennesker stå langs veien og rope navnet ditt, motivere deg videre, HØY musikk, en speaker som lager en stemning ut av en annen verden....du føler deg som en SUPERSTJERNE....og akkurat denne følelsen, hele dette sirkuset skulle du absorbere hele 4 ganger igjennom løypa. jeg gjentar, det GÅR IKKE AN å beskrive følelsen. De som står der, langs veien, og heier, de aner ikke hvor mye dette betyr for en utøver som har tilbakelagt 1,9 km svømming, 9 mil på sykkel, og da snart 21 km løping. Første gang jeg kom ned på kaia, og jeg skulle passere dette folkehavet, ble jeg så overveldet at jeg begynte å hyperventilere...det ble for mye rett og slett! Jeg var så glad for at solbrillene var på, for tårene trillet, og det var rett før jeg begynte å hylgrine!.....ny bakke kom, og jeg GIKK....måtte ta meg sammen, en som løp forbi, stoppet, holdt rundt meg, og gikk sammen med meg ..."går det bra med deg? trenger du hjelp..?"....jeg stotret frem at følelsene tok overhånd (igjen! what else is new liksom..!!??.....kroppen hadde vært i ubalanse i flere uker...., vi snakker MYE grining!)
Beina var tunge som bly, det ble lite løping, og mye gange! Ja, ....jeg løp og gikk om hverandre. Tyngre og tyngre ble det.
Opptur fikk jeg hver gang jeg så en kamerat stå i løypa med denne plakaten! Og nettopp denne plakaten har han sendt meg hver gang jeg virkelig har trengt det som mest i oppkjøringa.
Takk Thor! Denne har hjulpet meg mye! :)
Løypa ble lagt opp slik at vi som deltok, møtte hverandre flere ganger, vi løp på en måte i 2 sløyfer. High Fives med klubbkamerater og venninner som dukket opp. ALLE heiet på hverandre, og stemningen var fantastisk.
På siste runde var jeg ikke høy i hatten, jeg ropte ikke så mye til andre lenger, jeg var langt inne i min egen lille boble der de negative tankene hadde dukket opp igjen....alt i alt var det en berg og dalbane rent mentalt. På drikkestasjonene gikk jeg over til Red Bull og Cola (mmmmmm! for en blanding!), det var ikke bare meg som var i kjelleren, jeg gikk forbi andre som også så litt stusselige ut :)...vi utvekslet medfølende blikk, prøvde å smile, mens beina gikk....og gikk...og løp.....og gikk.
Ny runde ned på kaia - og i forkant måtte jeg mobilisere krefter for å ikke grine hver gang jeg passerte folkehavet som BAR deg videre i løypa - og vet du; dette kommer jeg ALDRI til å glemme! I forkant av konkurransen, fikk jeg en sms av en venn; "Om 10 år husker hverken du eller andre hva tiden din ble, men du kommer til å huske OPPLEVELSEN, kos deg, Janne!" og pokker hadde han ikke rett! For en opplevelse.....det høres muligens patetisk ut, men jeg er sikker på at hver og en av utøverne følte seg som verdens største superstjerne ved passering her. "Janne, kom igjen! Nå er du snart i mål...du har snart klart det...bare litt til!!"......mennesker som du aldri har sett før, roper til deg, du ser på dem...og fatter nesten ingenting av det som skjer der og da! HELT UTROLIG!
......ny bakke...samme runde...gå, løpe, gå, løpe....du verden så vonde bein....og korsryggen ville snart streike fullt og helt.
Alt gikk på ren vilje - møtte min venninne på siste runde, vi kom i hver vår retning, gikk mot midtlinja, stoppet opp og holdt rundt hverandre...."herregud, vi kommer til å klare det!" og så gråt vi igjen.....!
1 km igjen....jeg møtte Kristin, hun løp litt ved siden av meg, kom med de siste oppmuntrende ordene...fikk ny energi, og forberedte meg til siste runde nede på kaia
Løper forbi flere kjente, smiler stort, klarer å ta noen hoppende klovnestreker - og så INN PÅ DEN RØDE LØPEREN.....
Speakeren; "And here she comes, Janne!!"
Jeg løfter armene opp i lufta - og jeg SKRIKER JAAAAAAAAAAAAAAA laaaangt over målstreken.
Mottar medaljen og får et varmetrekk til å ta over meg. Setter meg ned bak en vegg, og på nytt kommer tårene....
I over 1,5 år har jeg sett for meg dette under HVER ENESTE treningsøkt - jeg har levd meg inn i en stemning som jeg bare har forestilt meg - og jeg fullførte med et smil om munnen og en GOD FØLELSE!
Tid: 6:37 (avrundet slik pr disiplin: svøm: 44 min, sykling: 3:10, løp: 2:29)
Det er mange som skal takkes for at jeg har klart dette - hver og en skal få høre dette personlig av meg. De som uansett skal nevnes her, er nærmeste familie. De har holdt ut i tykt og tynt og hatt forståelse for at prioriteringene har blitt slik de har blitt dette året. Nå er det JEG som skal være deres support, på DERES arenaer.
Tag Line til Ironman er: ANYTHING IS POSSIBLE - jeg stiller meg 100% bak dette!
#treningsbobla #ironmanhaugesund #trigirl #ironman #fredrikstadtriathlonklubb #triathlon #anythingispossible #3atlet