I morgen er det FREDRIKSTAD TRIATHLON - men JEG står ikke på startstreken
Det blir en såkalt DNS på meg ("Did Not Start")
Jeg har deltatt i mange konkurranser denne sesongen. Ikke bare i triathlon, men en god variasjon av ulike idretter.
Forrige helg gjennomførte jeg Oslo Triathlon på ren vilje, men helt uten den gode følelsen. Jeg manglet tenningen, jeg manglet motivasjonen, og jeg manglet nok en del av meg selv.
Hvorfor? Vil nok tro at det har blitt for mye - det har vært hardt (men gøy!) å forberede seg til alt, ikke minst den mentale biten. Jeg klarer ikke å tenke at jeg "kun skal gjennomføre" - for meg er det "All In". Hver gang.
I løpet av denne uken har jeg tenkt og tenkt - følt og virkelig kjent etter. Skal jeg stille i Fredrikstad Triathlon? Jeg er skrudd sammen slik, at når man først melder seg på noe, ja da GJENNOMFØRER man! Uansett!
Men nå skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før - på vegne av kroppen.....å ikke gjennomføre. Ikke stille til start. Og det sitter UTROLIG LANGT inne å ta en slik beslutning. Det gjør nesten litt vondt i sjela!
Triathlonsesongen i Norge er veldig kort - og da er det ikke så rart at man vil delta på så mye som mulig
Jeg skrev tidligere i vår en liten artikkel til www.3atlet.no - dette med å gripe øyeblikket. ( Se under) Jeg har måttet lese igjennom disse ordene igjen - for i morgen er jeg ikke en utøver som skal gripe øyeblikket - jeg er en som står på sidelinja, og skal heie andre frem. Og vet du hva? Jeg tror at nettopp dette også kan være noe jeg legger i min mentale minnebank. Fra årets sesong.
"Grip Øyeblikket!
Akkurat slik kuene oppfører seg første dagen de slipper ut av fjøset etter en lang vinter, er samme bilde jeg har på triatleter. Så snart snøen er borte, popper de ut på hver sin sykkel, så snart vannet er varmt nok, hopper de ut i all sin neoprendrakt. Fulle av forventninger, klare for en ny sesong.
Jeg tok meg selv i å tenke at vi nå er midt i denne sesongen. For min egen del, er to av fire konkurranser gjennomført. En hel vinter har jeg jobbet iherdig med trening og teknikk. Har gledet meg til å møte de andre på fellestreninger, gledet meg til å stå på startstreken med dem.
Nå er det bare noen uker igjen, så er sesongen faktisk over. Har du tenkt på det?
Rena Triathlon var for meg en debut i normaldistanse. Jeg kom helt sist. Underveis i løypa, med fullstendig klarhet i at jeg var den siste, så tok meg meg selv i å tenke at «dette er det du har gledet deg til i hele vinter. Dette må du bare nyte i fulle drag. Det er motvind og det regner, du er alene i renas dype skoger, men shit au! Dette er en del av gamet. Dette er endel av det du ønsker å drive med uansett om du kun blir listefyll.» Det er noe som visstnok heter at man skal gripe dagen, men jeg vil også komme med en aldri så liten appell til dere triatleter: Grip også øyeblikket!
Tenk litt på akkurat dette neste gang du tar på deg våtdrakta for en treningsøkt alene eller sammen med andre. Nyt øyeblikket der du ligger og plasker i ett eller annet tjern, i en eller annen sjø. Tenk litt på å gripe øyeblikket når du står på startstreken og ser alle andre være i sin egen boble. Når nervene blir til en storm innvendig og du bare har lyst til å kaste opp. Ubehaget er jo endel av det du og jeg liker å drive med. Tenk på dette når du løper over målstreken med armene i været og blir møtt av din egen lille supportergjeng. Tenk på dette når du sitter ved asfaltkanten etter en punktering og har måttet bryte, eller av en annen grunn ikke kan fortsette.
Det er så uendelig mye som skjer underveis til målet , vi trenger øyeblikkene til vår mentale bank. De vi henter frem i løpet av vinteren og gjenopplever. Gang på gang.
Vi er midt i sesongen kjære triatleter ,glem ikke å gripe øyeblikket!"
Under Fredrikstad Triathlon vil jeg kun være en tilskuer, en som heier de ANDRE frem. Foto: Dag Oliver